...æ vaske korridoran på jobb.. det e gått to måneda sia æ bei aleinamor.. på dagen to måneda sia eldstemann fylte 3 år. Jobbtelefon ringe.. i hui å hast måtte æ komme til sykehuset. Vi har en gutt som har fått diabetes! Huske æ la på og tåran trilla... ka e diabetes? bli han å voks det av sæ? må han spise spesialmat? korsn bli det her å gå?
Spørsmålan va mange... men ingen kunne svare...
Timan på sykehuset va så lang! Ingen kunne betrygge mæ for de hadde ikke nok kunnskap om diabetes. En fransk barnelege satt og snakka gebrokkent i en taleopptaker.. føltes så uhøflig.. så ho oss? æ forsto ingenting...
Hjem å pakke bagen, ringe alle som æ evt hadde avtala med de neste 14 dagan..sett hverdagen på pause...
Det va det som va obligatorisk opplæringstid på barneavdelinga når nån fikk diabetes.. Skolering og kursing daglig.. Vi skulle bli kjent med en ny gutt... ett nytt liv... en helt ny hverdag..
Vi ble sendt med fly til Bodø på kvelden.. blei tatt imot med åpne arma og gode smil.. alle spørsmålan fikk svar.. de kunne diabetes..
Ett trygt og godt opphold... Mye ny kunnskap.. mange nye bekjente.. det va så mye som va mye verre enn diabetes.. Men fremmed og skummelt for oss.. Vi blei trygg.. vi lærte.. vi fikk reise hjem etter 8 daga.. uteksaminert! vel bestått!
Velkommen nye hverdag...
Poff...
..14 år med jevnlig oppfølging.. 2 frivillige innleggelsa (faktisk de eneste innleggelsan vi har hatt sia 2003)... Mange samtala...kurs.. tilrettelegging...flotte diabeteslega og sykepleiera...takk for oss..
Det gikk så alt for fort.. Men vi har så mye minna igjen bak oss.. mange ansikt vi kommer til å savne..for en flott gjeng!
TUSEN TAKK for den tryggheten dokker har gitt oss...tålmodigheta...
dokker bli dypt savna...
Velkommen voksenlivet...
Du va jo nettopp 3 år :)
4 kommentarer:
<3 Flinke Tim S. <3
Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, Trine. I likhet med dere, tar vi i februar 2018 "farvel" med englene i hvitt (i vårt tilfelle diabetessykepleier og barnelege på UNN Tromsø) Da er guttene våre pr definisjon voksne, og skal klare seg selv. Egentlig er jeg ikke bekymra. Vår gutt har over mange år gradvis tatt mer og mer av ansvaret og vist seg oppgaven verdig. Vi foreldre trer snart tilbake, men er alltid i beredskap hvis vi trengs. Det er en tid for alt, og livet går videre enten vi vil eller ikke. Klem fra Solveig
Takk SØlvi :)
Masse lykke til i innspurten, Solveig. Vi har endel å hanskes med her enda når det kommer til å ta ansvar, men håpe det kommer snart på plass det å... E nok ikke alltid lett å være ungdom.. Men ja vi vil nok alltid være i beredskap for guttan våres :) Selv om dem blir voksne.
God klæm til dokker :*
Legg inn en kommentar